Vern – artsmangfold

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevJeg har til dato verken lest eller hørt noe fra noen om at de store rovdyrartene (bjørn, ulv jerv og gaupe, eller noen annen art) skal utryddes. Også jeg har evne til å lese og samtale. Det jeg har hørt og lest, er at en må regne med tap av beitedyr tatt av rovdyr og er villig til å ta tapet med funksjonelle erstatningsordninger, - men også noe tap uten. Det er og må nødvendigvis være forutsetningen uten premisser, men i en størrelsesorden en kan leve med.

Det diskusjonen dreier seg om, er hvor mange dyr vi skal ha for at artene, landbruk og reindrift sikres. Her må en ta inn over seg at økning i rovdyrbestandene øker rovdyrdrap. Det må være balansen mellom disse hensynene. Hvor mange dyr? Jeg har ingen anelse, men ønsker inderlig at enkelte andre hadde innrømmet det samme. Det også jeg veit, er at matproduksjon ikke må utføres etter dugnadsprinsippet, ei eller av romantikere, sære og spesielt interesserte,- men takk og lov for hver og en.

«Nytteverdi» som Siri Martinsen og Hanne Johansen (NOAH-fordyrs rettigheter) presenterer i Helgelendingen 1. februar i år, lurer jeg hard tpå hva er og hvor kom fra. Berettigelsen til vern av også rovdyr er det gjort rede for – artsvern og som en del av økologien. Det må være «nytte» evig godtnok.  

Dyreetikk er og må gjelde rovdyr eller arter generelt. Forvalteransvar!

«Noen taper penger», - hevder de samme «naturvernere». Det er ikke vekslepenger vi snakker om her. Lite i sum, men et være eller ikke være for den som allerede har små marginer.

Det er ikke vikarierende motiv når en kan peke på at bruk legges ned i faretruende stort antall, nye generasjoner tar ikke over og generelt, - en farlig svikt i nyetableringer (nær på ikke-eksisterende). Det er alt annet enn floskler når en påpeker at det truer bosetting, verdiskapning og sysselsetting. Steinharde og hjerterå realiteter! Det truer restene av norsk matvaresikkerhet.

Vi er samstemte i ønsket om kortreist mat. Vi må likesåselvfølgelig være samstemme i kortreist fòrtilgang. Dette er to sider av ett og det samme – miljøforankret matproduksjon.

Flere rovdyr, - knappere tilgang på mat ute i naturen, -større press på det som ellers rører seg fra utmarksbeite til også innmark. Bare til orientering, alt levende trenger mat. At rovdyrstammer fores opp på tamdyrer alt annet enn bærekraftig. Å ta på mennesker når mattilgangen blir alt for liten? Logikk, - ikke statistikk!

At unger på skolevei sammen med foreldre og familier er utrygge, folk får rovdyr inn på heimjord og hage og at katter og hunder blir tatt gir uro (igjen for å si det utrolig mildt).

Av åpenbare grunner er også jeg tilhenger av å sikre artsvern. Jeg er overbevist om vi gjør de fire store rovdyrene en bjørnetjeneste (alt annet enn ordspill) hvis vi ønsker å opprette rovdyrstammer utover bæreevne.  Også jeg har lest «begrunnelsene» for kjerneområdene til tåra rant, - men for en ubegripelig logikk? Rovdyrene, må ferdes der de selv har behov for å ferdes – beiteområde eller ikke.

Kulturlandskapet gror igjen, sier folk med all mulig god grunn. Beitedyr rydder mer effektivt og miljøvennlig enn noen maskiner. Den viktigste grunnen til å sikre kulturlandskap, er ikke at det er vakrere å se på og lettere å ta seg fram i, selv om det er viktig. Hovedmotivet er å sikre artsmangfoldet! Bare til orientering, - det går godt an å rydde land uten å utrydde skogen.

Hva er da bærekraften i dette?

1.      Vi må få opp kunnskap og metodikk om kultur og natur i samspill og vårt forvalteransvar.

2.      Vi må få ned rovdyrantallet og det faderlig fort, - men ikke mer enn at artene sikres!

3.      Vi må få opp beitebruken!

Verre skulle det ikke trenge åvære, - men såpass er det.

Tom Olav Fagerbach

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags