"Fjell- og kystlandskap raseres for evig tid i et tempo vi aldri har sett før"

Mange steder forvandles utmarka dramatisk, som her på Frøya. Turopplevelsen, jakt og fiske vil aldri bli det samme her. Foto; Eskil Sandvik

Mange steder forvandles utmarka dramatisk, som her på Frøya. Turopplevelsen, jakt og fiske vil aldri bli det samme her. Foto; Eskil Sandvik

Av
DEL

LeserbrevFra natur til industri

I et leserbrev i Helgelendingen publisert 19 . november står en smilende Per Witalisson og peker opp mot et vakkert fjell-landskap med et snødryss på toppen. Per er ikke kledd for fjell-tur, men det kan likevel se ut til han har tenkt seg opp dit.

Troverdigheten til forfatterne forsvant dessverre allerede i bildeteksten, der det hevdes at "naturen kan gis tilbake til neste generasjon i minst like god stand når konsesjonen går ut".

Det sies ingenting om hvordan dette er tenkt gjennomført, men det er kanskje mulig å få en liten redegjørelse om akkurat det?

Hvordan skal berget limes sammen og vegetasjonen tilbakeføres? Hvordan skal fuglene og insektene vekkes til live? Hva med myrterrenget som graves opp eller dreneres etter å ha brukt tusenvis av år på å lagre karbon?

Husk, dere skal tilbakeføre dette fjellet til minst like god stand som det har nå. Dere mener kanskje at fjellet har forbedringspotensialer, siden dere antyder at det kan leveres tilbake i bedre stand enn det har nå?

Virkeligheten rundt vindindustrien ser vi nå i all sin gru langs hele vårt land. Fjell- og kystlandskap raseres for evig tid i et tempo vi aldri har sett før, og du skal ikke lete lenge for å finne både grunneiere og kommuner som angrer bittert på avgjørelser som ble tatt lenge før noen ante omfanget av inngrepene som nå ruller inn. Mange kjemper en innbitt kamp for å slippe unna pågående eller forestående ødeleggelser, men kjemper ofte forgjeves.

Vindindustrien er uetisk, og den etterlater seg splittede lokalsamfunn, sorg, avmakt, sinne og fortvilelse.

Det er verd å ta seg tid til å reflektere litt.

Hvilken rett har vi til å ødelegge naturen for kommende generasjoner? Ja, for vi får aldri naturen tilbake!

Hva om turbinleverandøren går konkurs og tilgangen til reservedeler blir vanskelig?

Hvem skal rydde opp etter slike industrianlegg når eierselskapet er konkurs? Da faller ansvaret tilbake på grunneiere og kommune, som vil har store problemer med å håndtere demontering og avfallshåndtering.

Det finnes ikke krav til noen plan for opprydding før etter 12. driftsår. I Norge har vi nå 7 anlegg som er så gamle - ingen har framlagt noen slik plan, og NVE innrømmer at de ikke har "tid" til å følge opp dette. Hvordan blir tidsklemma i NVE når dette gjelder 100 anlegg? Eller 150-200 anlegg?

Vindkraft-utbyggingen i Norge dreier seg i liten grad om strøm - den har vi nok av per i dag, og potensialet i forbedring av gamle vannkraftverk og enøk-tiltak er stort.

Videre er det vel slik at vi bør redusere vårt forbruk betydelig for å ta vare på denne kloden vår. Bygging av tung industri i urørte naturområder er ikke forenelig med dette.

Det handler heller ikke om klima, og det er på ingen måte "grønt" - dette dreier seg om investeringer, avkastning og utbytte.

For kommunen og lokalsamfunnets del håper jeg inderlig at de slipper unna denne meningsløse raseringen.


"I Vefsn kommer vindkraften til å gi et langsiktig bidrag til arbeidsplasser og lokal utvikling"

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags