"Er denne satsinga på vindkraft et klimatiltak? Er det fornybart og utslippsfritt? Er det en del av det grønne skiftet? Svaret er nei på alle spørsmålene"

Bildet viser et område klartgjort til å starte med å støpe sokkelen til en eneste vindturbin.  - Etter siste opplysninger fra Eolus, blir det omkring 75 slike ørkenområder i Øyfjellet, skriver Bjørn Økern.  

Bildet viser et område klartgjort til å starte med å støpe sokkelen til en eneste vindturbin.  - Etter siste opplysninger fra Eolus, blir det omkring 75 slike ørkenområder i Øyfjellet, skriver Bjørn Økern.   Foto:

Av
DEL

LeserbrevVar vi på samme folkemøte?

Reportasjen i Helgelendingen etter møtte som Alliansen mot Øyfjellet industrianlegg arrangerte på Kulturverkstedet den 8. mai, var skuffende lesning. Der sto det i andre avsnittet: «….der en rekke allerede velkjente momenter og poenger nok en gang ble luftet.»

Vi kan umulig ha vært på det samme møtet.

Magne Vågsland som er fylkesleder i Naturvernforbundet i det sammenslåtte Trøndelag, har startet samarbeid med elektrokjemisk industri i fylket. Han er sivilingeniør, med ENØK som fagområde.

Årsaken er utenlands-kablene som er bygget, og som det blir flere av i tiden framover. Det eksporteres stabil vannkraft, med opprinnelsesgaranti, og til høy pris. Konsekvensen blir høyere strømpris i Norge, både for husholdninger, offentlige institusjoner, sykehus og pleiehjem – og ikke minst: For vår elektrokjemiske industri. Ett øre økning i strømprisen vil for et smelteverk som bruker 1000 GWh i året, bety 10 millioner minus i bunnlinjen. Den elektrokjemiske industrien har alltid vært selve lokomotivet i norsk industri med tusener av arbeidsplasser. Den ble grunnlagt på den tverrpolitiske beslutningen om at denne industrien i Norge skal ha lave strømpriser, noe som har gitt en klar fordel. Nå starter snart arbeidet med å legge kablene til Storbritannia, og strømprisen kommer til å få nok et solid hopp – oppover. Det er grunn til sterk uro for kraftkrevende industri sin fremtid i Norge. Denne industrien er krevende, med høyt kompetansekrav, og gir solide inntekter til landet vårt. Eksporterer vi krafta, blir disse arbeidsplassene med på lasset og forsvinner ut av landet.

Når vi eksporterer stabil vannkraft, må det bygges ut store mengder vindkraft på land, for å erstatte forbruket i Norge. Kort fortalt er det derfor slik at; stanses all utbygging av vindkraft, stanser også byggingen av kablene, og vi berger norsk elektrokjemisk industri og tusener av arbeidsplasser. Og naturligvis tusenvis av kvadratkilometer natur, som unngår evig rasering.

Så er spørsmålet: Er denne satsinga på vindkraft et klimatiltak? Er det fornybart og utslippsfritt? Er det en del av det grønne skiftet? Svaret er nei på alle spørsmålene. Det er ganske enkelt næringspolitikk. Omsetning av elektrisk kraft, - som vi alle trenger og bruker, er finansnæringa sitt store satsingsområde. Strømkundene betaler sjøl dette gildet, som fører til skyhøye strømpriser. I motsetning til vannkraft, er det ikke noe hjemfallsrett på vindkraften. Utenlandske investorer kjøper dem opp på rekke og rad, og vil eie dem til evig tid. Det eneste vi sitter igjen meder  natur som er ødelagt for alltid.

Å bygge ut enorme mengder vindkraft, er en direkte konsekvens av eksportkablene. For elektrokjemisk industri meldes det om 3,5 milliarder i mer-omkostninger. Det Vågsland viste i sitt innlegg, var nettopp denne sammenhengen.

Steinar Høgås kom med noe jeg nesten vil kalle oppsiktsvekkende: Han er tidligere NHO-leder i Nordland og nå leder i Nordland NJFF Han sitter dermed i Forbundsstyret til denne organisasjonen som enstemmig har vedtatt følgende:

«Stans i all utbygging av vindkraft på land». De vil også ha omkamp: Alle som har fått konsesjoner, må «levere dem inn» og søke på nytt, med mye sterkere og strengere krav til utredning av natur og miljø. Her understreket Høgås hvor viktig det er at kommende generasjoner også kan få oppleve å gå med fiskestanga langs ei uberørt elv, noe som er barn og ungdoms første møte med naturen. Han minnet oss også om §112 i Grunnloven, som for de fleste lever et stillferdig liv i glemmeboka.

Ellen-Sara Sparrok kom på sparket fra Simskaret i Fiplingdalen, for å erstatte Nils-Ante Appfjell som var blitt sjuk. Hun illustrerte hvordan de hele tiden mister det landet de har benytta i hundrevis av generasjoner, uten å ødelegge hverken natur eller miljø. Det er hyttebygging, veier, vannkraft-utbygging, turistanlegg og nå vindkraftanlegg. Gjennom naturinngrep som tar bit for bit, blokkerer flyttveier (som har et helt spesielt lovmessig vern) blir denne næringsveien og kulturen presset inn i et hjørne, og fratatt muligheten til å overleve.

Vi opererer med fire årstider, reindrifta med åtte. Hver av disse åtte har sitt område der reinen beiter og flytter mellom. Blokkeres flyttveiene, blir sirkelen brutt. Det er ikke mer plass igjen som kan erstatte det tapte. Noe Ellen-Sara viste oss. Vindkraft tar ikke bare natur og beitemarker fra samisk reindrift. Reinen kjenner naturligvis de ultrakorte lydbølgene, og vegrer sterkt mot å bevege seg inn i disse områdene, selv om de vet at det er godt beite der. De blir både urolige og stressa.

Hun fortalte oss svært personlig om sin egen stolthet over å drive med en kulturell næringsvei, som aldri har ødelagt naturen, og at hun nå har sin egen reinflokk. Det er også oppretta et lærlingesystem for unge samer, så de kan både fullføre skoleløpet sitt og få fagbrev i denne relativt sjeldne næringsveien som virkelig tilhører en grønn framtid.

Naturvernforbundet samarbeider også med Jillen Njaarke reinbeitedistrikt, Norske Samers Riksforbund og Sametinget. Grunnen er at vi også her har felles interesser, nemlig å spare norsk natur. Noe som Naturvernforbundet har hatt som sitt mål helt siden starten for 105 år siden.

Jeg avsluttet dette folkemøtet med å referere konklusjonen i FN-rapporten om naturens tilstand som ble lagt fram mandag, og som klart beskriver at ødeleggelse av natur og areal med biologisk mangfold, smått eller stort, er en like stor – om ikke større trussel mot alt levende på denne planeten som global oppvarming. Dette Sammenfallet av disse to truslene vil føre til en dramatisk utvikling, som vil gå ut over alt levende på jorda.

Det haster med å stanse denne utviklingen, for vi har ikke mer natur og biologisk mangfold å miste. Enten det er noe vi oppfatter som et skrint område i Øyfjellet der bare reinsdyra kan finne mat, eller den frodige boreale granskogen som strekker seg fra Bindal i Norge, tvers igjennom Sverige, Finland og Russland. Like til Sibir.

Min slutt-appell var å minne Eolus og tilhengerne av å bygge Øyfjellet Vindkraftverk om Fjellvettregel nr. 8: «Vend i tide, det er ingen skam å snu».

Med mitt eget tillegg: Vi har ikke en kvadratmeter å miste.

Bjørn Økern

Fylkesleder i Nordland

Naturvernforbundet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags