«Det er nasjonal fastlegekrise – den får ikke ramme Vefsn!»

Av
DEL

LeserbrevKrisen i fastlegeordningen i Norge er et faktum. Bærebjelken i det norske helsevesen siden ordningen ble innført i 2001, er i ferd med å rakne i kommuner over hele landet. Først i de små, – nå også i de største bykommunene. Det er utarbeidet et vell av offentlige rapporter og analyser av fastlegeordningen det siste året, blant annet fra Helse- og omsorgsdepartementet, KS, Legeforeningen, Statistisk sentralbyrå, Helse Nord og Folkehelseinstituttet. Rapportene viser at oppgaveoverføringen til fastlegene har vært betydelig etter samhandlingsreformen trådte i kraft i 2012, fastlegenes arbeidsmengde oppleves uoverkommelig, det er for få fastleger til å håndtere oppgavemengden, kommunene subsidierer fastlegeordningen, og ikke minst: det er i Nord-Norge utfordringene med rekruttering og stabilitet i fastlegeordningen er størst. Fastleger slutter, ofte med uhåndterbar arbeidsbelastning som årsak, og kommunene får ikke rekruttert inn nye leger i stillingene. Som grunnstein i helsetjenesten, vil en kollaps i fastlegeordningen gi enorme ringvirkninger til helse- og omsorgstjenesten for øvrig.

Det avholdes nå krisemøter i kommuner landet over, og utarbeides nasjonale og lokale strategier i rekordfart. De økonomiske konsekvensene i kommunene med rekrutteringsvansker er betydelige: kommunen har ansvar for å tilby befolkningen allmennlegetjenester, og det er høye krav til tjenestens kapasitet og kvalitet. I svært mange kommuner er det i dag legevikarer som dekker deler av fastlegeordningen, og i enkelte kommuner kun vikarleger. Statistikk og rapporter viser at når frafallet fra fastlegeordningen først starter, blir arbeidssituasjonen for dem som er igjen ytterligere presset, og sannsynligheten stor for at enda flere slutter. Rekrutteringssituasjonen i Norge er dramatisk forverret de siste to årene. Mangel på fastleger medfører økonomisk stor merbelastning for kommunene gjennom vikarbruk og rekrutteringstiltak, og kvaliteten på pasientbehandlingen blir ofte mangelfull, når kontinuitet og kjennskap til pasientene mangler.

Vi trenger ikke se lenger enn til Rana, der de nå mangler fastleger i 8 hjemler, som betyr at 9000 pasienter i Rana kan stå uten fastlege fra nyttår. Kommuneoverlege Berg i Rana beskriver utfordringene overfor Rana blad, og presidenten i Legeforeningen støtter Berg i hans uttalelser om behov for strakstiltak fra regjeringens hold. Det er et komplekst, komplisert og statlig politisk skapt problem, men kommunene sitter med sørge-for-ansvar; i praksis svarteper. Kommunene må ivareta pasientenes fastlegebehov og behov for legetjenester, uansett krise. Krisen i Rana er ikke lenger unna enn at den bør tas til etterretning i Vefsn.

I Vefsn er situasjonen i fastlegeordningen stabil. Vi har 13 dyktige, solide fastleger, som besitter en enorm kompetanse innen det allmennmedisinske fagfelt. De fleste er spesialister i allmennmedisin, et pålagt spesialiseringsløp som tar minst 5 år etter endt turnustjeneste, som må fornyes hvert 5. år. Fastlegene yter alle nødvendige legetjenester til listepasientene sine, og jobber med andre kommunale legeoppgaver i sykehjem, helsestasjon, skolehelsetjeneste, smittevern og fengselshelsetjeneste. De erfarne legene veileder turnusleger og fastlegekolleger i spesialisering. Det er fastlegene som bemanner legevakta vår om ettermiddagene, nettene og i helgene, og som hele døgnet har ansvar for å rykke ut med ambulansen på akutte oppdrag. Det er lite behov for vikarbruk til fastlegetjenestene i Vefsn, på grunn av den høye kontinuiteten i tjenesten. Vi mister imidlertid snart en av våre mest erfarne fastleger i tjenesten, som i sommer sa opp sin fastlegeavtale begrunnet i arbeidsbelastning. Det tar årevis å gjenoppbygge kompetansen vi mister med én fastlege, vi kan ikke miste flere!

Folkehelseinstituttets nylig publiserte undersøkelse om pasienterfaringer med fastlegeordningen, viser at pasientene på landsbasis jevnt over har vært fornøyde med fastlegeordningen. Det er et forbedringspotensial når det gjelder tilgjengelighet, og pasientene opplever at fastlegen ikke har nok tid. Pasientene mener ordningen bør vedvare, men at det bør bli flere fastleger, og bedre tilgjengelighet.

Det er av stor betydning å beholde en solid og god fastlegeordning som fundament i norsk helsevesen, også for oss vefsninger. Vi må derfor, på ingen måte, hvile på våre laurbær når det gjelder organisering av framtidens fastlegeordning hos oss. Vi må jobbe hardt for å beholde de fastlegene vi har, gjennom å ta de strukturelle grep som trengs, og vi må planlegge for en like god ordning i framtida. Blant de umiddelbare tiltakene vi jobber for i legetjenesten i Vefsn, er en 14. legehjemmel. Denne vil muliggjøre lavere listelengde for fastlegene, og dermed mindre trykk på en generelt presset fastlegeordning, når også et økende antall eldre utenfor institusjon skal ivaretas. Det er allerede gjort rekrutteringsmessige grep ved omgjøring av næringshjemler til fastlønnede stillinger, og vi kan forvente økt etterspørsel etter fastlønnede utdanningsstillinger i fastlegeordningen framover, særlig blant unge leger.

Legetjenesten har etablert en arbeidsgruppe med allmennmedisinsk og samfunnsmedisinsk kompetanse, som i fellesskap utarbeider et forslag til faglig og strukturell strategi for framtidens legetjenester i Vefsn. Arbeidet skal være ferdig i løpet av året, og målet er å sørge for dekning av befolkningas legebehov i årene framover, og å unngå at fastlegekrisen får fotfeste og grobunn hos oss.

Samtidig som vi må sette vår lit til at sentrale myndigheter iverksetter nødvendige tiltak for å berge den nasjonale fastlegeordningen i sin helhet, skal vi i legetjenesten i Vefsn gjøre vårt for å utarbeide en strategi og tiltaksforslag som kan berge oss gjennom den nasjonale krisen.

Det er nasjonal fastlegekrise,
– krisen får ikke ramme Vefsn!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags