"Jeg håper jeg fortsatt står i jobben min om 10 eller 20 år. Som utviklingen er i dag ser jeg det ikke for meg"

Av
DEL

Leserbrev  (iSandnessjøen) Da var dagen her. 20 år siden min første vakt i hjemmesykepleien. Jeg har elsket jobben min. Ansvaret, friheten, brukere og kolleger.

I dag er min opplevelse av jobben min stress. Fysisk og psykisk.

I dag er min opplevelse av jobben min at det er flere brukere enn før. De brukerne vi har blir sykere og sykere. Naturlig det, ettersom sykehjemsplasser legges ned. Behovet for sykehjemsplasser blir ikke mindre, så laaaaangt derifra. Trykket på hjemmesykepleien blir større. Dette fører til sykemeldinger blant personalet.

At trykket på hjemmesykepleien blir større betyr ikke at det settes inn de pleierne som trengs. De få som settes inn, følges de opp med flere arbeidsstasjoner og biler? Håper det, da vi per i dag ikke har nok av noen av delene.

Når det gjelder personell er de som berger oss i dag vikarer. Dyktige mennesker som står på, men heller ikke de er beskyttet fra den psykiske og fysiske belastningen. De kan heller ikke gi et fullgodt helsetilbud til brukerne våre uansett hvor hardt de står på, da de ikke har en helsefaglig utdanning. Opplæringen av nye vikarer er det de faste ansatte som står for. Og dersom de ikke har mulighet/tid er det andre vikarer som står for opplæringen.

Mitt inntrykk i dag er at det er for lite pleiere, for lite tid pr bruker, for mange utslitte pårørende, for lite plasser til de som trenger det, til tross for lovnader fra kommunen om at de som trenger det skal få plass.

Vi i hjemmesykepleien jobber beinhardt for at de som trenger en sykehjemsplass skal få det. Gjennom dokumentering, rapportering, samarbeid med pårørende og fastleger. Dessverre finnes ikke alltid disse plassene. Da kreves det mer innsats fra hjemmesykepleien og dermed flere pleiere som må leies inn. Heldigvis har jeg en sjef over meg som skjønner dette. Selv om hun sitter mellom barken og veden.

Jeg blir aldri ferdig i løpet av en arbeidsdag. Min jobb innebærer ikke bare pleie og omsorg ute hos brukerne. Eller mil med kjøring. Den innebærer også kontakt med fastleger, sykehus, apotek, helsekostbutikken, pårørende, tjenestekontoret på kommunen, hørselshjelpen, tannhelsetjenesten, fysio-og ergoterapeuter. For å nevne noen.

I tillegg kommer alle trygghetsalarmene som skal rykkes ut på og følges opp. Mange av disse er såkalte "falske alarmer", men dette vet vi ikke før vi har fått kontakt med bruker. Det er selvsagt en del av disse som ikke er falske, og som krever at vi må rykke ut til brukere i kommunen og yte hjelp. Dette er selvfølgelig ikke inkludert i vårt arbeidsprogram.

Jeg skal også dokumentere alt jeg har gjort i løpet av dagen. Alle observasjoner, samtaler, sårskift, medisinutleveringer, her kan jeg bare registrere utlevert og gitt medisin, jeg er ikke tilstede for å observere effekt eller bivirkninger, alle blodsukkermålinger, blodtrykksmålinger, urinprøver, oksygenmetningsmålinger, alle tjenester som er nektet mottatt, og alle behov som er endret. De endrede behovene skal følges opp med en evaluering som skal skrives ut og signeres av bruker og hjemmetjeneste, sendes til tjenestekontoret, og deretter må oppdraget endres. Også min og mine kollegers jobb. Og heller ikke dette er det satt av tid til i vårt arbeidsprogram.

Jeg skal også dokumentere hvilke medisiner jeg har dosert og kontrollert, og bestille nye medisiner der det trengs. Jeg skal se over utstyr hjemme hos brukerne, og sørge for nytt der det begynner å bli lite. Både utstyr som gjøres klart på vårt lager (vår jobb selvfølgelig) og bestilles utstyr fra helsekostbutikken og apoteket. Våre sykepleiere har også ansvar for å bestille resepter fra fastleger, bestille multidoser, medisiner fra apotek og dosere medisiner til våre brukere. Dette er bare en brøkdel av det sykepleierne har ansvar for.

Dersom en bruker blir syk og trenger ekstra tilsyn faller dette også på hjemmesykepleien, selvsagt, ihvertfall til brukeren er så syk at han eller hun ikke kan nektes plass på sykehus eller sykehjem lengre.

Å skrive avvik på alt som ikke fungerer som det skal er dessverre noe som blir nedprioritert i arbeidsdagen. Veldig synd og noe jeg gjerne skulle vært bedre på, da det kan være med på å vise hvilken situasjon vi er i. Det er avvik som kan vise hvor ille det er.

Fellesrapport har vi to ganger på dagvakt og en gang på kveldsvakt. Her informeres det om hva som har skjedd i løpet av siste vakt. Hva som må følges opp av neste vakt og hvilke ekstra oppdrag som har oppstått og må plottes inn i allerede ferdigfordelte program. Som egentlig ikke har plass til flere oppdrag. Ofte dreier dette seg om brukere som er ferdigbehandlet i sykehus og som det ikke finnes plass til i sykehjem, selv om det er anbefalt fra lege. De blir sendt hjem. Så får vi følge opp hvilke behov de har, hva de mangler av medisiner og utstyr i hjemmet, og følge opp helsetilstanden deres. Før vi kjører fra dem, alene i hjemmet. Noen ganger ender det i reinnleggelse på sykehus, andre ganger i ukelange prosesser for å få en korttids/vurderingsplass på sykehjem. Andre ganger igjen friskner de til hjemme, og sitter ikke igjen med andre mén enn en dårlig erfaring.

Alle i tjenesten må også ta ansvar når det gjelder arbeidsbilene, dette innebærer bestilling av timer, vasking (på stasjon) innlevering/henting ved dekkskift, karosseriarbeid og lignende. I tillegg til drivstoffylling selvsagt! For ikke å glemme tiden som går med til å starte bilene og la dem stå og gå om morgenen for å få dem avtint om vinteren, og å koste dem fri for snø. For garasje, carport eller mulighet for å bruke motorvarmer har vi ikke hatt på over 15 år. Dette er heller ikke medregnet i løpet av en arbeidsdag.

Min trøst (eller fortvilelse) får være at det finnes dem som har det verre enn meg. For eksempel sykepleierne våre. Og brukerne.

En sånn arbeidssituasjon gir ringvirkninger. Det går ut over de hjemme at jeg kommer hjem fra jobb og sovner på sofaen. At jeg har søvnløse netter. Det går ut over dem at jeg kommer hjem fra jobb med kaos i hodet. Tanker som kretser rundt alt jeg ikke fikk gjort og alt jeg ikke fikk fulgt opp. Men mest går det ut over meg. Og jeg er ikke alene om å ha det sånn.

Dette er min opplevelse. Mine tanker. Og jeg håper jeg fortsatt står i jobben min om 10 eller 20 år. Som utviklingen er i dag ser jeg det ikke for meg. Og ingen må la seg lure. Vi er i krise.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags