Sykehusprosessen: "Rykk frem til start! Nullstill prosessen og legg til rette for samarbeid og samhold i regionen"

Av
DEL

LeserbrevTil den det måtte angå;

Dette er et åpent brev til de ansvarlige for avgjørelser knyttet til fremtidens sykehus på Helgeland. Alle andre er også hjertelig velkomne til å lese.

Jeg har i lengre tid betraktet sykehusprosessen. Jeg trodde at jeg underveis skulle innse at vi er på riktig spor, men det er dessverre det motsatte som skjer. Dess mer informasjon jeg mottar, dess sterkere blir inntrykket av at vi befinner oss på ville veier.

I brettspillet Monopol hender det at man trekker et kort med teksten; «Rykk frem til start!» Av og til er det lurt å rykke frem (ikke tilbake!) til start. Mer om det senere.

To begreper er særlig viktige for at jeg skal kunne forstå de vurderinger som gjøres; logikk og tillit.

Først logikk; Jeg støtter forslaget om ett sykehus. Med det folketallet og dermed det pasientgrunnlaget som finnes på Helgeland kombinert med den utviklingen vi ser innenfor spesialisthelsetjenesten, med økende grenspesialisering innenfor de ulike fagområdene og voksende kompleksitet innen medisinsk teknologi og annet utstyr, tenker jeg at det er riktig å samle fagmiljøet på et sted. Dette for å kunne tilby Helgelands befolkning helsetjenester som er medisinskfaglig gode og ikke minst så helhetlige som mulig. Målet med ny sykehusstruktur må jo være å bedre helsetilbudet til folket, ikke det motsatte.

Den langvarige sykehusstriden tærer på helgelendingene. Den vedvarende frykten for nedleggelse og reduksjon av tilbud vil kunne minske om man bestemmer seg for ett felles sykehus.

Så hvor skal sykehuset ligge? Prosessen så langt peker på Mo i Rana som førstevalg. Hvordan er det mulig å vurdere å legge sykehuset i utkanten av regionen, og i tillegg i den utkanten som er nærmest det neste store sykehuset i helseforetaket? Om man absolutt skal legge sykehuset i utkanten, ville vel det logiske vært å legge det i motsatt ende? Både Helgelandssykehuset, Nordlandssykehuset i Bodø og Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø trenger vel all den pasientmassen de kan få, både av økonomiske og faglige grunner. Det er ingen tvil om at plassering på Mo vil medføre betydelig risiko for pasientflukt sørover.

Er det ikke en selvfølge at fremtidens storsykehus plasseres så sentralt i regionen som overhodet mulig? Dette først og fremst av hensyn til pasientene. Og det er de som er viktigst i denne prosessen, ikke sant? Vi må heller ikke glemme at vi alle kan havne i pasientrollen.

Befolkningstettheten er størst i Ranaområdet. Uansett; Jeg tenker at det er bedre at mange får noe lengre reisevei til sykehuset enn at noen får uforsvarlig og uakseptabel lang vei. Om man velger å bosette seg på den ytterste øya eller den innerste fjellknausen kan man ikke forvente nærhet til sykehus. Men i planleggingen av nytt sykehus trenger vi ikke gjøre det vanskeligere enn det det allerede er for en stor del av befolkningen.

Jeg har behov for å påpeke at jeg har ingenting imot Mo i Rana og jeg ønsker å være med på å tilby best mulig helsehjelp til ranværingene. Poenget er at jeg ønsker å tilby best mulig helsehjelp til alle helgelendingene, uavhengig av om de bor i nord, sør, øst eller vest.

Et aspekt er de superakutte tilfellene hvor hvert minutt teller. Som tidligere akuttlege kjenner jeg til ulempene knyttet til lang transporttid for kritisk syke, skadde og ikke minst fødende. Synet av en utblødd, nybakt mor glemmer jeg aldri. Takket være bosted nært et akuttsykehus med kompetent personell ble livet hennes reddet.

Et annet aspekt er ubehaget lang reisevei medfører. Selv jobber jeg nå med en pasientgruppe hvor lindring av ubehag er kjernen i arbeidet. Noe kan løses pr telefon, men ofte blir vi nødt til å legge inn pasientene for å kunne tilby adekvat utredning og behandling. På veien til sykehuset plages de med symptomer som uttalte smerter, kvalme og angst. Om vi gjør en okei jobb, blir hjemreisen forhåpentligvis enklere. Uansett; Det å skulle påføre disse menneskene ytterligere avstand til sykehus fyller meg med ubehag.

De pårørende må heller ikke glemmes. Deres nærvær er viktig for det store flertallet av syke mennesker, og også for de pårørende selv. Akseptabel reisevei er vesentlig for å kunne legge til rette for pårørendes tilstedeværelse.

Plassering på Mo vil også medføre behov for flere DMS enn det en sentral plassering vil gjøre. Både økonomisk og faglig antar jeg at det er en fordel å holde antall DMS så lavt som mulig.

Og hva gjelder de ansatte ved sykehuset; Hvorfor ikke legge sykehuset så sentralt at det blir mulig å pendle fra både Mo, Mosjøen og Sandnessjøen? Andre regioner gjør det, hvorfor ikke Helgeland? Tallene den eksterne ressursgruppa la frem om max. antall minutter folk kan tenke seg å pendle gir ingen mening for meg. Mange i vår langstrakte land bruker opp mot en time og mer enn det til og fra jobb. Med utbygging av kollektivtrafikk kan denne tiden brukes til jobbrelaterte aktiviteter eller simpelthen å nyte den vakre naturen som Helgeland er i besittelse av.

Verken jeg eller mange av de andre helsearbeiderne som flytter til Helgeland for å jobbe har urbanitet øverst på ønskelista. Vi tiltrekkes av alle de trivelige helgelendingene, naturen og den friske lufta. Apropos frisk luft; Både forurensing og tåkeforskjeller taler vel mot plassering på Mo? Lederen av den eksterne ressursgruppa påpekte værforholdene på kysten som gunstige mtp. lufttransport av akuttpasienter. Det overrasket meg at han i denne sammenhengen ikke nevnte tåkeutfordringene i Ranaområdet.

Hva er grunnlaget for den eksterne ressursgruppas konklusjon om at det er lettest å rekruttere til Mo? Statistikken viser at sykehusene i Mosjøen og Sandnessjøen har lavere sykefravær og flere kvalifiserte søkere til sine utlyste legestillinger. Sandnessjøen har også flere fast ansatte spesialister enn Mo. De nevnte forhold sier noe om arbeidsmiljøet – et svært viktig aspekt ved sykehusdrift. Det krever år med møysommelig arbeid for å bygge et godt arbeidsmiljø. Rivingsjobben er en adskillig enklere manøver. For eksempel kan en ulogisk og ikke tillitsvekkende vurderingsprosess av sykehusbeliggenhet i stor grad bidra i så måte.

Og dermed er vi kommet til tillitsbegrepet. Tillit er for meg alfa-omega for å kunne akseptere de avgjørelser jeg må forholde meg til. Det avdekkes manglende åpenhet i møteavvikling i prosessen. En politiker ved fylkestinget beskrev fagforeningenes innvendinger til dette hemmeligholdet som en snubletråd. Slik jeg ser det, er hemmeligholdet en snubletråd, en virksomhet som i seg selv kan frarøve de ansvarlige den nødvendige tilliten, uavhengig av hvor nøytralt innholdet i disse møtene har vært. Og er det ikke en selvfølge at ledere fra de ulike avdelingene bidrar ved slike møter, ikke ledere fra kun et av sykehusene?

Det beskrives nære bånd mellom lederen av den eksterne ressursgruppa og en sentral leder ved sykehuset på Mo. Ressursgruppelederen skal også ha deltatt i prosessen knyttet til tidligere nedleggelse av drift ved sykehusene i Mosjøen og Sandnessjøen. Han er ansatt i det firmaet som i sin analyse kom frem til at det ville bli dyrest å legge det fremtidige sykehuset til Sandnessjøen. Ressursgruppelederen skal ha vist tommel opp da firmakollegene formidlet budskapet som talte til Mos fordel. Det er mulig at denne lederen har gjort en god jobb, men sett fra mitt perspektiv raserer de nevnte forhold tilliten. Det å ikke forsikre seg om at medlemmer av en ekstern ressursgruppe er så nøytrale som overhodet mulig, og at det informasjonsmaterialet de skal ta utgangspunkt i er så nyansert som mulig, er slik jeg ser det ufattelig uklokt fra sykehusledelsens side.

De fakta som legges til grunn for ressursgruppas konklusjon bærer preg av en bevisst eller ubevisst motivasjon for å svekke alternativene til Mo. Det er for eksempel hentet pendlertall fra tiden før Toventunnelen kom. I den økonomiske rapporten som konkluderer med at Mo-alternativet kommer best ut, er oppgraderinger som er gjort den seneste tiden i Sandnessjøen utelatt. Jeg kan ikke se noen punkter hvor Mo kommer unødvendig dårlig ut. Det er godt mulig at disse tallene ikke påvirker logikken i konklusjonen i særlig grad, men de påvirker tilliten til prosessen i stor grad. Det faktum at ressursgruppa ikke selv har lest høringsuttalelsene i kjølvannet av deres foreløbige konklusjon bedrer heller ikke dens omdømme.

Vi ønsker vel alle en sykehusstruktur som er best mulig for hele Helgelands befolkning? Mitt forslag: Rykk frem til start! Nullstill prosessen, legg til rette for samarbeid og samhold i regionen, tenk helhet! Jeg har trua på at vi kan få det til.

Med ønske om en konstruktiv, tillitsvekkende utvikling som tjener alle de fine helgelendingene – og innflytterne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags