Familievoldssaker, overgrepssaker og barnevernssaker kpå Helgeland

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Leserbrev Det har den siste tiden vært en del fokus på overgrepssaker og familievoldssaker på Helgeland.

Økt nasjonal satsing på dette området har bidratt til økte midler, og nylig fikk Mosjøen eget Barnehus.

Familievold er et økende problem, og jeg vil etter beste evne prøve å belyse store mangler ved kvalitetssikringen.

Helgeland politidistrikt gikk i 2014 ut med en skrytekampanje om hvor flinke de var blitt til å følge opp familievoldssaker.

NRK Nordland hadde et innslag om dette, og der var bare et familievoldsoffer som offentlig turte å stå fram og fortelle sin historie.

Denne historien sto i sterk kontrast til det bildet Helgeland politidistrikt prøvde å male av seg selv.

Politijurist Jonas Nerdal innrømmet her at de ennå hadde en lang vei å gå for å gjøre en tilfredsstillende jobb.

Da jeg er forlovet med familievoldsofferet som sto fram i dette innslaget kjenner jeg personlig til detaljer i saken som gjorde at jeg fattet stor interesse for denne problematikken. Jeg bestemte meg for å undersøke familievoldssaker og gå igjennom dommer fra Lovdata pro.

HVEM ER DE EGENTLIGE OFRENE?

Jeg gikk gjennom 800 familievoldssaker og dommer fra Lovdata pro, og noterte spesielt de saker der det var gitt store strafferabatter grunnet lang liggetid hos politiet.

Min mistanke ble raskt bekreftet.

Helgeland politidistrikt skilte seg desidert ut på en slik måte at de var overrepresentert i saker der strafferabatt var gitt grunnet lang liggetid.

Noe som imidlertid er svært urovekkende er at barnevernet selv anmeldte familiefar for familievold.

Barnevernstjenesten fant far så farlig at de fikk omgjort rutinene ved kontoret i Mosjøen av frykt for represalier fra siktede.

Uttalelser fra siktede som at de skulle få en ny Bering Breiviksak her i Mosjøen hvis ikke barna ble tilbakeført fikk ingen konsekvenser.

Politiets rolle i denne saken vil jeg avstå fra å kommentere, da dette ikke vil føre noe godt med seg.

Barnevernet grep raskt inn og fjernet barna og ikke overgriperen.

De senere sakene her på Helgeland viser at politiet ikke gjør tilstrekkelig for å behandle Kong Salomo og Jørgen hattemaker likeverdig i et rettssystem som er bygget på demokratiske grunnprinsipper.

Hvorfor godtar politiet at kun 15 % av bekymringsmeldinger de sender til barnevernet blir fulgt opp?

Er ikke politiet disse som vet når det virkelig er alvorlige bekymringer rundt et barn?

Hvorfor blir anonyme bekymringsmeldinger tatt så på alvor av barnevernstjenesten?

Sannsynligheten for at dette er hevnaksjoner er atskillig større enn hvis bekymringen kommer fra politiet!!

Gjerningsmann fikk to og et halvt års fengsel med stor strafferabatt grunnet lang liggetid hos politiet.

I dette tilfellet tok det fire og et halvt år fra anmeldelse til rettskraftig dom.

Samme mønster ser vi i disse dager i den store overgrepssaken som det har blitt lagt totalt lokk på.

At mennesker ikke stiller spørsmål ved håndtering av disse alvorlige sakene forteller at saken er vel allerede glemt hos menigmann i Vefsn.

Barnevernstjenesten inngår ofte et samarbeid med familievoldssiktede, og mange aksjoner blir gjennomført etter falske tips fra disse. Politiet reagerer i mange tilfeller ikke på disse tipsene, men med barnevernet som hjelpere får informantene særfordeler hos barnevernstjenesten på bekostning av barna.

Det som imidlertid blir svært skremmende i denne sammenheng at det kom fram mange saker der kvinner var anmeldt for falsk anmeldelse og falske anklager i familievoldssaker.

Mange av disse saker virket svært underlig på meg. Dette grunnet store antydninger om at mannen var uriktig anklaget av kvinnen, der dette og barnet blir brukt som våpen for å få foreldreansvar og daglig omsorg som enslig mor. De økonomiske gevinstene for arbeidsledig mor i disse tilfellene har vært et åpenbart motiv.

At påtalemyndigheten ikke gransker slike saker skaper feile signaler og blir nærmest en oppfordring for uærlige kvinner.

Å slå ned på dette ved et par anledninger hadde hatt store preventive fordeler etter mitt skjønn.

En knust og økonomis ruinert mann dømt på feil grunnlag blir en enorm samfunnsøkonomisk belastning, og mannen opplever i tillegg ofte at hans egne barn hater ham grunnet mors omsorgssvikt som både er forkastelig og straffbar.

Det har den senere tid også vært et stort fokus i media på flere barnevernssaker der det stilles store spørsmålstegn angående barnevernets håndtering av disse sakene.

Spørsmålet som kommer fram i mange saker er:

Var et akuttvedtak og omsorgsovertakelse den rette avgjørelsen? Eller er disse avgjørelser et resultat av forhåndsdømming og trynefaktor fra barnevernstjenesten sin side?

Mange akuttvedtak kan forsvares og er i svært mange tilfeller det beste alternativet for barnet.

MEN!

Når et slikt skritt tas av det offentlige burde man forvente at barnet får det bedre enn den situasjonen barnet ble tvangsflyttet fra i utgangspunktet.

Her er det et stort forbedringspotensial for det offentlige.

Mange barn jeg har snakket med som har opplevd omsorgsovertakelse opplever at saksbehandler og barnevern lover at de skal få det bedre.

Det som i realiteten skjer er at kontakten mellom «hjelperne» og barna forsvinner helt. Dette grunnet mangel på oppriktig omsorg og mangel på å følge opp lovnadene til barnet.

For meg oppleves dette som at saksbehandlerne lover ting de vet de ikke kan holde for å berolige barnet i en akuttsituasjon. Barnets forventning og håp blir stadig svekket etter hvert som kontakten avtar. Ofte grunnet bytte av saksbehandler og svært mangelfull oppfølging.

Barna blir enda en gang blir sviktet av voksne mennesker. Denne gangen av mennesker som i ly av både handling og utdannelse burde forstå hvor store konsekvenser dette statistisk sett får for barna.

Sosial tilknytning

Dette er et viktig fundament for å kommunisere og fungere noenlunde normalt sammen med andre mennesker.

Overgrepssakene blir bare fler og fler her i området, og ingen reagerer!

Å offentlig tørre å stå fram for å sette søkelyset på denne problematikken krever sitt.

Når man i etterkant opplever både forfølgelser, trusler og hets for å belyse denne problematikken er dette i realiteten et nytt overgrep, og politiet burde derfor reagere på slikt framfor å la dette eskalere.

Familievoldsofre er allerede krenket på det groveste, og når politiet unnlater å reagere gir dette signaler som nærmest gir overgriperne og hetserne grønt lys for å fortsette sin terror.

Når der nå er åpnet et nytt senter for kriminalitetsutsatte i Mosjøen med to stillinger og en stilling i Bodø, så er der åpenbart behov for dette.

Kanskje et varsku om at politiet bør ta saker alvorlig for å beholde troverdigheten blant den vanlige mannen i gata, og dette tilsier at Mosjøen har et alvorlig problem som der bør tas tak i.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken