Jeg elsker deg høyere enn himmelen, men jeg gruer meg til å feire jul med deg

Foto:

Av
DEL

Leserbrev«Gi barna en hvit jul», heter det. Men hva med oss foreldre? Det er ingen som skriver om oss. Det er ingen opprop, ingen underskriftskampanjer, ingen «ja til hvit jul for foreldre».

Jeg har gruet meg til jul i mange år nå. Helt siden sønnen min var kanskje 13-14. Jeg er nemlig mor til en rusmisbruker. Hver eneste jul er en kamp, jeg går maraton på eggeskall.

Livredd for at han skal få ett av raserianfallene sine, livredd for at han skal være så rusa at familien rundt middagsbordet blir lei seg og redd og forbannet.

Som regel har det gått sånn høvelig bra. Jeg skriver som regel, for det har ikke alltid gått bra. Et par julaftener har endt i katastrofe og tårer.

Han er voksen nå. Han bor for seg selv, i en kommunal bolig. Men jeg er bare en mamma, og ingen mamma vil at barnet hennes skal måtte sitte alene på julaften. Han er glad i jula, har alltid vært det.

Avtalen er derfor den samme hvert år. Jeg henter ham julaften formiddag, men kriteriet er at han må være nykter, hvis ikke får han ikke være med hjem.

Han er aldri helt nykter. Men heller aldri rusa nok til at han ikke kan få være med. Bare nok til at jeg ser han klarer å holde ut en hel dag med familieselskap.

I fjor til jul var vi bedt til familie. Vertskapet serverte ham en juleøl til middag. Den ølen drakk han på hele kvelden. Etter gaveåpningen takket han ja til et glass vin. Det var det, noe mer alkohol rørte han ikke den kvelden. Han hadde tross alt en avtale med mamma.

Likevel kunne jeg se at han var rusa. Jeg tror ikke de andre la merke til det, men jeg kjenner tegnene.

Det oppstemte humøret, den hevede stemmen, den hårfine balansegangen mellom glede og raserianfall. Den nagende uroen min, nervøsiteten min som gjorde meg så sliten.

Jeg skjønte jo at han hadde noe i lomma han hjalp seg med når han var på toalettet.

Lettelsen jeg følte da klokken var der at kvelden var over og jeg kunne kjøre ham hjem var stor.

Det gikk bra i fjor. Jeg håper det går bra i år. Men jeg tror ikke det.

Jeg er redd og jeg gruer meg. Sønnen min er ikke ond. Men han er psykisk syk og rusmisbruker. Jeg vil ikke feire jul med ham. Men jeg vil heller ikke feire jul uten ham.

Noe sier meg at det vil komme en dag da hans plass rundt middagsbordet står tom på julaften. Ikke fordi han ikke blir inkludert. Men fordi rusen tok ham fra oss.

Jeg vil så gjerne oppleve den følelsen jeg hadde før, for mange år siden. det å glede seg til jul. Med et friskt, rusfritt barn.

Men jeg klarer ikke å stenge ham ute fra julefeiringen. Jeg får det bare ikke til. Og det gjør meg lei meg.

Så til deg som sliter med rus, eller liker å ta den litt ut i jula.

Det er ikke bare barn som blir engstelig og utrygge. Vi er voksne pårørende også. Vi er bare usynlige. Men vi er der, og vi er redd.

Kan vi bare prøve, å være rusfri denne jula, vær så snill? Jeg elsker deg høyere enn himmelen, høyere enn meg selv, men jeg er redd, og jeg gruer meg til å feire jul med deg.

Men så lenge jeg lever skal du aldri måtte sitte alene på julaften. Men la meg føle trygghet, jeg ber deg.

God jul, barnet mitt.

Leserinnlegget er hentet fra Avisa Nordland i Bodø

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags