Jeg vil rose fastlegene som tar psykisk helse på alvor og som er der for oss i både tykt og tynt

Av
DEL

LeserbrevMye negativt er skrevet og sagt om fastleger og deres dårlige håndtering av folk med psykiske lidelser. Mye er nok dessverre sant,da noen har for lite kunnskap om temaet, og derfor behandler pasientene på feil måte. Noen pasienter føler også at de blir behandlet useriøst når de kommer med problemer som omhandler psykisk helse. Om det handler om lite kunnskap eller bare om dårlig folkeskikk vet jeg ikke, men det kan vel være begge deler.
Mitt innlegg kommer til å handle om det motsatte. Det handler om en fastlege ved et legesenter i Mosjøen som over år har gjort sitt beste for meg, selv om jeg mistenker han noen ganger har vært lei av å høre mine negative grublerier igjen og igjen. Det er forøvrig normalt å bli lei , man viser det bare ikke. Jeg har selv jobbet innen psykisk helsevern i mange år og vet hvor tøft det er å håndtere deprimerte i samtale etter samtale uten at man merker særlig endring i tankene hos vedkommende.

Min historie er lang, men her starter den ved at jeg for en tid tilbake kom til et punkt der jeg kjente at jeg måtte ha mer hjelp enn hva fastlegen min kunne gi. Jeg innså at depresjonen hadde gått for langt, og når depresjonen får grepet om deg er det fryktelig. Livsgleden blir borte.... alle de flotte fargene rundt deg blir erstattet med grått. Småfuglene slutter å synge, latteren fra barn slutter å glede. Alt man likte å gjøre og som ga glede gir ingenting lengre, ingenting.

Jeg fikk dermed time hos fastlegen, bad ham ordne noe medisin til meg og få time i spesialisthelsetjenesten så kjapt det gikk an (time i spesialisthelsetjenesten måtte ordnes i en annen kommune av naturlige grunner).
Dette gjorde han umiddelbart,og etter et par dager fikk jeg telefon fra et akutteamet at jeg kunne komme dit i påvente av time på VOP (voksenpsykiatrisk poliklinikk) da de anså at henvisningen fra min fastlege avslørte såpass alvorlig tilstand at jeg kunne få prate med dem inntill jeg fikk time på VOP som fort kunne ta flere uker. Jeg takket nei til tilbudet da jeg allerede hadde min fastlege og prate med og som kjente hele min historie. Jeg følte det siste jeg trengte var å måtte begynne å prate med en ukjent som bare skulle hjelpe meg å "holde symptomene i sjakk" og "ha kontroll " på meg til jeg fikk komme på VOP for adekvat behandling. Det tok dog bare et par uker før jeg fikk time hos en behandler på VOP, og jeg dro dit hver uke. Det var noe jeg så frem til og følte jeg kunne ha nytte av. Min behandler og jeg fikk god kjemi. Vi begynte å fokusere på kognitiv terapi, samt endret på min medisinering pga bivirkninger. Jeg følte ingen bedring i løpet av disse første ukene i terapi, men ble heller ikke verre, så jeg tenkte at så lenge der er liv er det håp.

Så kom covid-19 på banen,eller corona-viruset som de fleste kaller det. Kjørte til VOP på time som avtalt da jeg ikke hadde hørt om noe avlysning. Da jeg kom frem fikk jeg dog beskjed om at min behandler var hjemme pga karantene,men at det muligens kunne bli timer pr.telefon etterhvert, men det kunne ikke sekretæren si sikkert.

Å miste hjelpen fra spesialisthelsetjenesten, eller ikke vite når den kom tilbake var tungt og svelge.....eller dvs,det føltes bare som en bekreftelse på min håpløshet. Forutsigbarhet for en person i depresjon er svært viktig innså jeg, for nå følte jeg meg fullstendig alene uten noe å se frem til.

Jeg hadde på et tidligere tidspunkt avtalt med fastlegen på hans initiativ at han skulle ringe meg dagen etter at jeg hadde vært på VOP. Han hadde lyst til å være involvert av flere grunner, bla pga medisinering, sykemelding mm.
Han ringte som avtalt, og sa, bare slapp av, dette går bra. Vi holder kontakten til du igjen får komme til spesialisthelsetjenesten, men pga corona-viruset må vi prates på telefonen. Siden da har han jevnlig ringt og pratet med meg, samt gjort avtale for neste "telefontime". Han har vært klar på at han i disse virus-tider kanskje ikke får til å ringe på det aktuelle tidspunkt, men kommer til å ringe i løpet av den dagen uansett. Dette har han gjort! Har opplevd at han har ringt halv syv på kvelden en dag jeg ikke fikk tatt telefonen midt på dagen til avtalt tid.
At en fastlege tar slikt ansvar og styring når spesialistene "faller fra" er utrolig bra. Slike fastleger kan ikke få nok anerkjennelse for hva de gjør, og jeg tror ikke de forstår hvor viktige de er. I noen tilfeller er de livsviktige bare ved å være der for deg.

I går, tre uker etter siste time på VOP fikk meg sms om at jeg kunne få telefon-time hos min behandler. Det var bare for meg å si fra når det passet best for meg. Jeg ga beskjed tilbake om at jeg kunne bli kontaktet formiddagen etter. Fikk da til svar at de skulle prøve å kontakte meg, men pga av endrede arbeidsforhold pga.coronaen så var det ikke sikkert hun kunne få det til allikevel da. Jeg tør vedde mye på at min fastlege hadde fått det til.
I min historie (som nok dessverre langt fra er ferdig) er det ihvertfall fastlegen min som er spesialisten, og ikke spesialisthelsetjenesten. Jeg har ikke skrevet dette for å rakke ned på spesialisthelsetjenesten men for å rose de fastlegene som tar psykisk helse på alvor, og som er der for oss i både tykt og tynt. Takk.

Til behandlere på VOP: Kan dere av ulike årsaker ikke møte pasienten deres som avtalt, ta opp telefonen og si hei, og hør hvordan det står til. Det koster så lite og betyr så mye.

Verpleegster.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags