1. VELKJENT STRØK: Velkommen til Tiendebytte rundt 1910. Vi ser oppover i Sjøgata mot det som het Ulstadbua, og vi kjenner igjen både dagens Galleri Stokland og Kulturverkstedet. I døra til forretninga som selger både brød og tobakk står ei dame som ikke aner noen ting om den fæle murveggen som skal komme om en generasjons tid. Vi sparer henne for historien. 2. FOTOGRAF SOM TOK PLASS: Velkommen til Jacobsen og Elnans forretning i Sjøgata 22-24, omkring år 1900. Som vi ser er herrene ikke spesielt opptatt av handel, men av at de blir fotografert. Lukkertida er lang for å fange nok lys til et kornete, men historisk knips.
3. TIDSREISE: Vefsn museum forteller i sine notater at vi her ser Tankegården og Jacobsen og Elnans bakeri i Sjøgata. Men hva snakker folk om under sine hatter og skaut? Om det vil dessverre intet noen gang bli notert. 4. YRENDE LIV: Her er folk i Sjøgata rundt 1900. Vi ser Hellands frukthandel til høyre, opplyser Vefsn museum. Og det er vel den seinere Blomsterbua til venstre?
Vefsn Museum

Tid for TIENDEN

Folk betalte skylda, og havnet på fylla. Attpå handelen har Tiendebytte tålt tidas (løs)tenner.
Av
Publisert

Ei uke før Tiendebytte 2019 går jeg gjennom regntunge mosjøgater til biblioteket. Bakerst i det velduftende rommet troner sveivbare arkivskap, og her står forgangne årganger av Helgeland Arbeiderblad, ei fra dag til dag historiefortelling som gir litt hjertebank og veldig svarte fingertupper. Ettersom jeg ikke vet hvor gullpopkornene er, lar jeg hendene bestemme. Det blir 1976. For 43 år siden ble Tiendebytte arrangert i septembers første helg, noe bygdebokredaktøren mislikte godt. Tiendebytte ble jo historisk sett lagt til Mikkelsmesse 29. september. Da var avlingene i hus, og de skulle deles med et mangfold av høye herrer.

– Jeg synes det er en vederstyggelighet at man har flyttet Tiendebytte, sa Kjell Jacobsen.

En tiendedel

Jeg tar en kaffeslurk og tenker at den gang ante ikke historikeren det grann om hvor mye byens høstmartna skulle hoppe mellom helgene i kommende år og tiår. Men om datoene har gått seg vill i arrangementskalenderen, er navnet andektig beholdt. La oss høre:

– Selve ordet Tiendebytte er interessant, men ikke særlig innviklet. Fra middelalderen var det en forordning at alle skulle betale «tiende.» Det var skatten. Av tiendedelen av inntekten skulle 1/3 gå til presten, 1/3 til kirka, og 1/3 til staten. Men på Helgeland gikk den siste tredjedelen til godseierne, sa Kjell Jacobsen i 1976. Han dro historien om at det selvfølgelig oppsto handel der folk møttes, blant annet med klær, sko, jernvarer og kvakksalvermedisin, og han spente en god bue fra 1770 og 200 år fram til det som i pratende stund var moderne tider.

– Det eneste som er igjen av Tiendebytte fra gammelt av, er basarene. I dag er det ikke Tiendebytte, men kun tivoli, sa Jacobsen med ei klar oppfordring om å ta tak i mulighetene. Samtidig røper annonsene kremmernes klingende planer. For eksempel kunne Arild Øybakkens Musikksenter tilby billig bilradio, og han bemerket: «Husk vår gode service.» God musikk var også på plakaten. Selveste Jens Book-Jenssen sang seg varm i Mosjøen, selv om det våte tiendebytteværet slo så godt til at bare 135 gadd å gå Reinfjellmarsjen.

Tiendebytte

Tiendebytte

Brennevin og «småknudring»

Dem om det. For uansett: Der skattepliktige folk møtes for å handle, der vil handlingens folk feste. Tiendebytte ble tidlig en fuktig anledning til å signere gode avtaler med fyllepenn.

– Det ble solgt brennevin i brennevinssamlaget, hvor det også foregikk skjenking. Det var mye fyll og spetakkel under Tiendebytte. Slagsmål var det også, sa Kjell Jacobsen, fremdeles i 1976. Imidlertid ble det ikke loggført mange pøbelstreker, men det hadde sin antatte årsak.

– På denne tida hadde Mosjøen kun én politimann, sa Jacobsen, og jeg arresterer meg selv i å tenke: Hvor mange er det i dag? Greit, vi lar det ligge. Fyllefestene var godt avisstoff, den gang som nå. Etter Tiendebytte i 1976 kunne Helgeland Arbeiderblads førsteside melde:

«Forbausende mye ungdomsfyll. Forsterket beredskap har vært nødvendig, og politiet har måttet rykke ut til en del småknudring rundt om. Se midtsidene.»

Gebiss i tombolaen

Bråkmakerne, som også inkluderte et knippe gamlinger som måtte kjøres i fyllearrest, ble kalt urostiftere. Blant disse hadde i hvert fall én halvt tannløs mann flaks i 1976:

«Med assistanse fra mange hold lyktes det en mann, som skulle på høstferie til Mallorca søndag, å få med seg sitt undermunns gebiss på ferden. Bakgrunnen for denne historien er at vedkommende tok til å feire Tiendebyttet fredag kveld. Utover natten ble det kanskje for mye av det gode. Han måtte gi hals et sted i Strandgata og dermed for gebisset. Dette visste sjølsagt ikke mannen noe om før han våknet lørdag morgen. Men det var kjent at aktive kvinner i en tombolabrakke hadde funnet et gebiss som de hadde tatt vare på. Mannen ble vist dit, og der kunne han få utlevert det resterende «møblement.» Mannen var lykkelig og glad og som seg hør og bør betalte han også finnerlønn som gikk i tombolakassen. Når dette leses er mannen trolig i Mallorca. Forhåpentligvis passer han bedre på sine eiendeler der nede.»

«…holdt om pigen»

Allerede i 1738 klaget biskopen på brennevinets flyt på markedene på Halsøy. Dette folkelivet ble selvfølgelig aldri fotografert. Bildene viser gemyttlig og fornem framferd i Mosjøen sentrum, dit Tiendebytte ble flyttet rundt 1800. Helgelands Tidende la likevel ingenting imellom i 1903:

«Tinbyttet blev også i aar begunstiget med det mest utsøkte regnveir, riktig stygveir og søle i lange baner…», skriver avisa og henger på: «…ølet flød ligeså rigelig som regnet ude.»

Selv i tidlige tider kunne Tiendebytte bli besøkt av 3.000 mennesker, og da ble tida benyttet til alskens møtevirksomhet. Kommunestyret hadde sete, og folk gikk på sjekker’n. Det var også mulig å betale for et nummer av den typen basarene ikke loddet ut. Merkelig nok har bygdebøkene ikke hatt andre reinskårne artikler om Tiendebytte enn Liv Hegnes’ bidrag i Årbok for Helgeland i 1977. Derimot var forfatter Andreas Haukland, han som i dag står naken i parken, tidlig ute med martnan i skjønnlitteraturen. I romanen «Ol-Jørgens barndom» fra 1902 er romantikken i behørig blomstring:

«Paa en aaben plads glitred og lyste telttaget over en karusel. En lirekasse lød ustanselig. Der var trængsel om pladsene på trehestene og i vognene. Et ungt par sad og kørte tur efter tur. Han svang den frie arm i vide ringe, den andre holdt om pigen.»

Tiendebytte

Tiendebytte

Biter fra seg?

I dag snakker vi ofte om tidstyver. Et arkivskap som dette er et vennlig eksempel. Kanskje jeg skal bla meg skikkelig trykksvart på fingrene i jakten på Tiendebytte? Ikke utenkelig. Vi får se når årets festdager er over. Historien forteller forresten om nedgang i handelen rundt 1900, fordi byens butikker mer og mer ble helårsforretninger. Under krigen uteble Tiendebytte, men det ble tatt opp igjen i 1955, mest som fornøyelse og fest. I år er det atter pågang av utstillere. Godt at Tiendebytte tjukner til, selv om folk garantert tar en tynn en. Kanskje et gebiss fyker forbi? Det hadde i grunn, kremt, vært ganske festlig, men la det ikke bli en tradisjon. Følg uansett med i Helgeland Arbei… eh, Helgelendingen (!) på mandag.



Artikkeltags