Bærekraftig bruk av skog er i dag i betydelig grad relatert til klimaspørsmål. Det betyr at planting av skog blir oppfattet som legitimt i områder hvor den mangler naturlig og på gammel kulturmark. Det er også diskutert om det klimamessig lønner seg å hogge skog i høyt tempo og plante nytt eller om den eldste skogen skal stå, siden forskning viser at den gamle skogen binder mest karbon. Klimastudier viser dessuten at bevaring av biologisk mangfold og stabilisering av klima er to sider av samme sak.

Det globale klimaet kan ikke stabiliseres i en verden hvor det biologiske mangfoldet er forringet og fragmentert og kun fins begrenset til verneområder. Et stabilt klima forutsetter blant annet intakte og globale skoger som kan lagre CO₂ i en avstemt balanse mellom utslipp og opptak. Følgelig må flere spørsmål bli reist, eksempelvis hvordan dagens skoger blir forvaltet? Hvordan er situasjonen for det biologiske mangfoldet i skog? Hvilke konflikter eksisterer mellom bruk og vern av skog? Slike spørsmål har direkte betydning for blant annet tilgangen på død ved. En svært stor andel av artene i naturskog er avhengig av død ved og en betydelig andel av disse er vurdert som trua på Norsk Rødliste for arter.

I Norge legger myndighetene opp til en stor satsing på skogbruket, med økte subsidier til vegbygging og mer hogst av gammelskog. For snart 10 år siden var andelen naturskog her i landet om lag 25 prosent. Den minker fortløpende og blir erstattet med granplantasjer, og om mindre enn 50 år vil den gamle skogen være forsvunnet om dagens hogsttempo fortsetter. Da vil det kun finnes en rest av naturlige skoger i nasjonalparker og naturreservater. Selv om mengden død ved i de norske skogene er økende, er det bare ca. 20 prosent sammenlignet med registreringer i urskogliknende områder i Skandinavia. Vi må fem–seks hundre år tilbake i tid for å finne et Norge hvor større deler av landet var dekket av tilnærmet urskog. I sum kan dette karakteriseres som overforbruk av skog. I løpet av relativt kort tid er skogbildet svært forandret og livsvilkårene for mange arter er sterkt redusert. Dette er hovedgrunnen til at ca. 48 prosent av landets skoglevende arter står oppført på Norsk Rødliste.

Dette forholdet utgjør et viktig miljøhistorisk perspektiv i formidlingen av skog som økosystem. Som nevnt er svært mange arter i skog avhengig av død ved, som naturlig blir skapt gjennom nedbrytning, skogbrann eller stormfellinger. Gjennom evolusjonen har alle organismegrupper utviklet seg til et relativt stabilt naturmiljø, hvor naturens egne endringer går svært seint. I det moderne samfunnet har de menneskeskapte endringene derimot gått stadig raskere, over et relativt kort tidsrom, og artene klarer på ingen måte å tilpasse seg det nye tempoet. I tillegg fins en utbredt oppfatning om at vi må «rydde opp» i skogen etter hogst eller stormfellinger, noe som betyr at stammer, greiner og annet virke, skal fraktes vekk og nyttiggjøres, blant annet til biodrivstoff. Dette er imidlertid former for død ved som er attraktive for mange arter og som er biologisk nødvendig for å kunne skape levedyktige populasjoner.

Denne «oppryddingen» tapper samtidig skogen for næringsstoffer gjennom fjerning av biomasse. Når den gamle skogen hogges, eller stormfelte og brannskadde trær fraktes bort, reduseres også variasjonen av død ved. Begrepet kontinuitet binder sammen den naturlige nedbrytningen av trevirke i skogen over tid, men ulike former for hogst har fjernet trær i hundrevis av år, og derfor kan man snakke om et kontinuitetsbrudd i vår tids skoger. Samtidig blir stammedimensjonene i død ved mindre, siden skogen er gjennomhogd flere ganger før trærne har nådd full størrelse. Dette er en viktig forklaring til at mange organismer som er avhengig av død ved i dag har fått sterkt reduserte populasjoner, siden skogens utallige livsmuligheter er minsket dramatisk.

Tidligere sivilisasjoner betraktet gjennomgående urskogene som sin fiende. Romeres oppfatning av et vakkert landskap forutsatte en bearbeiding av naturen, at den hadde spor etter menneskets kultivering og «berikende» inngrep. I verket Germania beretter den romerske historikeren Tacitus om de barbariske germanerne som ikke dyrket jorden, men som drev jakt og sanking i de store ugjennomtrengelige skogene mot nord. I motsetning til romernes kultivering og «forskjønning» av naturen, dyrket germanerne livet i skogen, ofret til trær og fant sitt levebrød her. Det negative synet på død ved har derfor lange historiske linjer, og trangen til å rydde opp i skogen er en kulturell arv fra Romerriket, som danner selve grunnlaget for vårt natursyn. I en situasjon hvor kunnskap om skog skal formidles til allmenheten er dette viktig, siden mangelen på død ved i skogen i sin ytterste konsekvens skyldes de nedarvede holdningene.

Mer enn 75 prosent av landjorda er betydelig endret av menneskelig aktivitet, eksempelvis har vi omtrent kun halvparten av verdens regnskoger igjen. De enorme arealene er hogd ut på utrolig kort tid i menneskehetens historie. I det norske skogbruket er parallellene like klare, hvor mesteparten av skogen er flatehogd etter andre verdenskrig. Det er opplagt at dette ikke kan fortsette, uten enorme konsekvenser for mennesker og natur.


Professor Jostein Lorås og førsteamanuensis Håkon Holien ved Nord universitet