Alice K. Jenssen
56 år.
Samboer. Mor til tre. Mormor til én.
Virksomhetsleder (rektor) ved Tverlandet oppvekstsenter i Leirfjord.
Bor i Leirfjord. Snart i Mosjøen.
Tor Martin Leines Nordaas

Alice (56) er ei lojal altmuligdame: - Jobben er en livsstil, og jeg liker kontroll

Hun har hodet fullt av skolens musikk. Men bakom spiller alltid Mozart.
Av
Publisert

– Følelsen for dagen er god, sier Alice Jenssen, virksomhetslederen som alle ennå kaller rektor ved Tverlandet oppvekstsenter i Leirfjord, ei pedagogisk, økonomisk og personansvarlig altmuligdame av en skoleveteran som stadig er skrubbsulten i jobben. Det har ingenting, eller kanskje ikke så reint lite, å gjøre med knasende Maldon-salt med tyttebærsmak, enda et påfunn i ei gjev rekke av elevbedrifter og Nysgjerrigper-prosjekter, men akkurat denne mandagen kommer den gode følelsen mest av ditto vibber fra Leland, der kommunestyret skal samles for å stemme over rådmannens forslag om å legge ned skolene og barnehagene på Tverlandet og i Ulvangen. Det er langt fra første gang, og neppe siste, men foreldrene har protestert slik de pleier og sikkert må gjøre på nytt, og om noen timer skal det ende slik de aller fleste torde å håpe og tro: Arbeiderpartiet med ordføreren i spissen blir stående alene. 12 av 19 folkevalgte gir grendeskolene enda en mulighet til å puste, og skiltet i gangen får brått dobbel betydning: «Vi er en helsebringende skole.» Mens morgenstunda ennå råder med vedtaket liggende i lufta, er Alice rolig. Hun kaver seg sjelden opp, i hvert fall ikke på utsida, men gjennom det meste av denne praten får vi mer om at det kan koke av så mangt innvendig. Sågar midt på natta.

Utenfor vinduet lysner dagen sakte, slik den heldigvis gjør én gang i døgnet for skolens 12 barn og fem voksne. Nede i barnehagen sørger tre ansatte for trivselen til 13 unger. Tverlandet oppvekstsenter er ingen liten bedrift på bygda. Det samme gjelder Ulvangen. Besparelsen ved kroken på døra er i denne runden beregnet til 7,5 millioner, et tall mange tviler på i en prosess som Senterpartiet gir stryk. Nok om det. Uansett hvilken støy som blåser rundt den røde skolestua i skogkanten, holder Alice og gjengen blikket.

– Vi er her for barna. Vi skal lage en best mulig dag for dem, både sosialt og faglig. DET er oppdraget vårt. Ja da, elevene får med seg hva som skjer. Jeg hører at de eldste diskuterer med foreldrene. Folk sier tydelig at de vil være HER, sier Alice, som selvfølgelig mener mye. Det skjønner alle. Like forståelig er det at hun tier.

– Jeg er lojal. Veldig lojal, sier Alice, hun som kom til Tverlandet som lærer i 1997, og som ble rektor i 1998. Resten er historie, det vil si historien om en suksess, en skole som stadig har gjort seg bemerket på pallen i Nysgjerrigper, Norsk forskingsråds populære konkurranse, og som fikk besøk av NRK-programmet «Schrødingers katt», den gangen elevenes egen bedrift både fant opp og fikk produsert et redskap som enkelt kunne løsne en sluk langt inni en fisk. Alice er nøye på å snakke om kollegiet, og hun og lærerne tar ikke mye av æren for at ungene har undret seg fram til hvor vannet i Hemmeligbekken kommer fra, eller hvor mye møkk en hest klarer å trøkke ut i løpet av ei natt. Elevene har også funnet ut hvorfor de finner skjell langt til skogs, hvorfor ingen plukker blokkebær, og hvorfor tranene valgte å hekke i Leirfjord. På toppen av alt har nysgjerrigperene forsket på hva som kan gjøre Tverlandet mer bærekraftig i framtida. Skribenten tør å tippe at to levende klasserom neppe er et minus.

– Du kan vel si at du har lagt sjela di i denne skolen?

Alice tenker i to sekunder.

– Ja da. Det kan jeg vel si.

HISTORIEN OM Alice begynte i Mosjøen i 1964. Som et artigfakta kan det nevnes at da hadde skolen hun etter hvert skulle lede eksistert i 24 år, og dermed blir matematikken høvelig enkel: Tverlandet oppvekstsenter er en 80-årsjubilant. Alice selv er plutselig ett år nærmere 60 enn 50, men slik kjennes det ikke, til tross for at tida i bratta i Bjønnklokkveien 4, barndomsheimen der pappaen ennå bor, føles som i ganske gamle dager. Bakkene ga god fart på akebrettet, og Alice og ei venninne fikk dugelig dreis på badminton. Mosjøen skole bød på læring som skulle bli gode minner. Åse Floa Steinrud er fremdeles Frøken.

– Jeg møtte henne tilfeldig da vi skulle til Gran Canaria i vinter. Da måtte jeg gi Frøken en klem. Ja, det var ennå lov til å klemme, og vi hadde flaks som kom oss raskt heim, to dager etter at Norge stengte ned, og bare noen få timer før lockdown i Puerto Rico, forteller Alice, som altså kunne blitt sittende pal på hotellet med Steinar, han som har vært kjæresten siden i fjor. Mye kan takles når man er nyforelsket, men det ble altså retur, og før vi kiler mer i den modne romantikken skal vi holde oss litt til på 1970-tallet. Alice, som fremdeles finner hodehvile i masker og pinner, og som neppe holder tråden i sin egen totalproduksjon, har Frøken positivt mistenkt for at nettopp hun fikk sjansen til å strikke kofter for Husfliden.

– Den første var en Setesdal herrekofte. Jeg måtte prøvestrikke ett erme for å vise fram i butikken, og seinere leverte jeg flere. Dette var vel i 8. eller 9. klasse. Ja, jeg var nøye, og det er jeg ennå. Jeg rekker gjerne opp hvis jeg gjør feil. Det stresser meg ikke, sier Alice, som med årene tok vanlig allmennfag og ble en del av russekull 1983. Etter videregående ventet halvannet år på Børgefjellskolen, der Alice sørget for mat og vask.

– Ei dame som hadde vært dagmammaen min fikset jobben til meg. Det var fint, for jeg var usikker på veien videre, og jeg gikk mye tur etter dagens dont. Naturen har alltid betydd mye. Ei natt i mai med veldig fint vær tok jeg soveposen og overnattet alene ved en bekk. Da var mamma førrbalæ. Enn om det kom bjørn!

– Så du noe til bamsen?

– Nei, det var bare meg og fuglene. Elg er det største jeg har sett i skogen, sier Alice, som fikk brynt seg på alenetid i gamle hus på Børgefjellskolen. Soverom i gammeldelen var ikke spøk, men endringen har ingen gjenferd, og i 1985 gikk turen til Leirfjord. Drømmen om å bli veterinær var så godt som vekk, og Alice, hun som ALDRI skulle jobbe i barnehage, fant trivselen i jobb med unger på Leland. Våren 1989 ble hun uteksaminert førskolelærer etter fire års desentralisert utdanning på Nesna. Underveis i studiet kom Kristina (nå 34) og Kristoffer (nå 31) til verden, og flokken ble komplett da Karina (nå 28) ble født.

– Mannen min og jeg hadde god hjelp av mamma og pappa til de to eldste, forteller Alice. Hun var styrer i privatdrevne Kjørarbakken barnehage på Tverlandet fra 1992 til 1997, da hun altså begynte å jobbe i skolen. Alice tok videre studier i pedagogikk for småskoletrinnet, hun har etterutdanning i det å være rektor, og hun har avlagt høyskoleeksamener i «God opplæring for alle», et prosjekt som inngår i kompetanseutvikling i Alstahaug, Leirfjord, Lurøy og Træna.

– Det er viktig med oppdatering, slik at vi ikke bare tusler og trør i ting og tang, sier Alice, som nær sagt selvfølgelig stepper inn som vikar på sin egen skole.

– Kan jeg spørre hva du tjener?

– Cirka 660.000. Ja, jeg tenker vel at det er fortjente kroner. Å være virksomhetsleder er en livsstil, og jeg liker kontroll. Jeg har PC’n med på ferie for å vite at regninger blir riktig ført, men nå øver jeg på å bli bedre til å ta helt fri. Når jeg er i Mosjøen i helgene forlater jeg PC’n heime med viten og vilje. Den siste måneden har jeg klart det to ganger! Ganske flink, ja!

–Hvordan er nattesøvnen?

– Varierende. Innimellom er jeg nokså sliten, og har mye å tenke på. Jeg sovner fort, men jeg kan våkne i 3-4-tida, og etterpå sove fint lite. Fibromyalgien som jeg har hatt i en skavase av år medfører en del vondt i muskel- og senefester, men jeg forsøker ikke å tenke på smertene. Av og til må jeg ta noen tabletter, men ikke ofte, og jeg er veldig lite borte fra jobb. Å gå heime er ingen løsning. I tillegg gir det meg dårlig samvittighet.

– Et faresignal i seg selv?

– Mmm, ja, det er nok kanskje det…

MEN FOR Alice er mye på stell så lenge hun har kontakt med dyr og blomster. Barnebarnet som kom i mai i fjor, og et nytt barnebarn som kommer når mai atter melder seg som den skjønne, milde, er selvfølgelig det aller gildeste, men igjen: Dyr og blomster står for stor livsglede. Alice kunne holdt foredrag om «Flor & Fjære» på øya Sør-Hidle utenfor Stavanger, men det får bli en annen gang. Hun snakker seg nemlig like varm om hundene, ikke minst elskede Armani som dessverre døde i februar, etter at det gikk hull i en stor svulst i levra, men matmor er like glad i Ramses, en sjarmør av en flat coated retriever som har blitt reine røveren til å finne både blodspor og ferskspor. Lydigheten er også godt trent.

– Hund er en viktig del av helsa mi! Jeg har hatt hund siden jeg var 20, da jeg flyttet for meg selv. Som barn fikk jeg katt. Pelle ble 19 år. Å være uten hunder er helt feil. Dessverre er det en del av virkeligheten at de dør, og det er like fælt hver gang. At Armani ikke hadde vondt betyr mye, sier Alice, og hvem vet? Kanskje var det Armani som snuste opp Steinar. Han var i hvert fall dommer på et par blodsporprøver, og der begynte det å bruse i nettopp blod.

– Vi kaller oss samboere, selv om vi har to hus. Snart flytter jeg til Mosjøen, sier Alice som ikke har målt de 11 daglige milene. Hun vet bare at halvannet minutts gange til jobb blir til en knapp times kjøring. Sannsynligvis vil hun savne å ha kveldssol til 22.45.

– Steinar og jeg har det veldig godt i lag, sier Alice og nikker til at ny kjæreste er like rosa i 50- og 60-årsalderen som i tenårene. Men det får holde med ny mann. Ny hest er uaktuelt.

Jeg fikk åtte år med Mozart. Forholdet vårt var så spesielt at det ikke kan oppleves igjen. Mozart var på mange ting min store læremester, sier Alice og forteller historien om den mishandlede hesten som brukte fire år på å lande trygt i sitt nye liv hos Hege Meisfjord på Nybrot, der Alice var innom minst to timer hver dag.

– Jeg så tidlig at det var mye fint og godt i Mozart, sier hun om sin nervøse venn, han som én gang i affekt og frykt beit henne hardt i overarmen. Alice har fremdeles et innsøkk i en muskel, men hun har aldri tenkt bebreidende tanker.

– Mozart beit egentlig ikke MEG. Det var en reaksjon på noe som skjedde, og etterpå datt han helt i dunge. Jeg avbrøt middagen for å dra tilbake til ham. Da kom Mozart gående alene opp til meg, forteller Alice om kompisen som ble 23 år. 29. desember 2014 måtte de ta farvel.

– Jeg var der ved første sprøyte, men ikke nummer to. Kanskje skjønte Mozart at jeg gikk fra ham, men jeg klarte ikke å se ham ramle, sier Alice Jenssen, altså fremdeles rektor, eh, nei, virksomhetsleder, ved en skole som ennå står oppreist. Selvfølgelig er det galgenhumor i at elevene for tida forsker på rødlistede arter, men det skal Alice slippe å si. Også i denne runden takket flertallet av de bygdefolkevalgte nei til å strø Maldon-salt med tyttebærsmak i såret.

ALICES EVENTYRLAND: Rektor er gjerne vikar når det dukker opp et fravær i timeplanen. Her er Alice Jenssen sammen med fra venstre Benjamin, Max, Morgan, Kevin, Emma, Helge, Paolo, Andora og Torgal. Tre elever er borte denne mandagen.

ALICES EVENTYRLAND: Rektor er gjerne vikar når det dukker opp et fravær i timeplanen. Her er Alice Jenssen sammen med fra venstre Benjamin, Max, Morgan, Kevin, Emma, Helge, Paolo, Andora og Torgal. Tre elever er borte denne mandagen. Foto:

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken