Den 23. november leste vi et innlegg fra Magne Løkås i Helgelendingen med tittelen «Velstandens pris – Fra Røssåga til Øyfjellet». Innlegget er så treffende og relevant at det fortjener all oppmerksomhet det kan få. Særlig fra oss i Alcoa Mosjøen.

Løkås beskriver på en god måte hvordan vår (nord-)norske industrihistorie er tuftet på utbygging av vannkraft. Vannkraftutbyggingen har gitt oss fornybar kraft og, for det meste, en forholdsvis lav strømpris, også etter innføringen av et fritt kraftmarked tidlig på 90-tallet. Denne samfunnsutviklingen har ikke vært kostnadsfri – som Løkås skriver er oppdemming av vassdrag et betydelig naturinngrep.

Vi er godt i gang med en ny samfunnsutvikling. Den innebærer kort og godt å fjerne så mange utslipp som mulig. Vi kan kalle det en klimaomlegging. Alcoa anser dette som en tvingende nødvendig oppgave og støtter klimaomleggingen helhjertet. Som enhver annen samfunnsutvikling er den ikke uten ulemper. En slik ulempe er at den krever langt mer strøm enn i dag, selv med omfattende energieffektivisering. Det store spørsmålet for Alcoa Mosjøen, Nord-Norges største eksportbedrift og forbruker av strøm, er hvorvidt vannkraften klarer å dekke det økende behovet alene. Det tviler vi på. Skal vi fortsette å ha relativt lave strømpriser må vi fortsette å ha et kraftoverskudd og da trenger vi flere forsyningskilder.

På dette punktet er det relevant å vise til et annet leserinnlegg i Helgelendingen, datert 24. november og skrevet av Tor Evensen som svar til Løkås’ innlegg. Evensen starter innlegget sitt med et uttrykt håp om at det kan legges til rette for en god fremtid for norsk kraftintensiv industri og Alcoa Mosjøen. Vi synes det er ekstremt oppløftende at både Løkås og Evensen, i likhet med Alcoa Mosjøen, håper at «verket» forblir konkurransedyktig.

Løkås og Evensen er imidlertid uenig når det gjelder vindkraftens rolle i vårt fremtidige utslippsfrie samfunn og som bidragsyter til en konkurransedyktig industri. Vi er enige med Løkås. Konkurransedyktigheten vår kan ikke trygges uten vindkraft. Alcoa Mosjøen kan vise til egne erfaringer her. Alcoa har, som Evensen nevner i sitt innlegg, tre vindkraftavtaler med henholdsvis Kvitfjell/Raudfjell, Guleslettene og Øyfjellet. Disse avtalene ble til etter grundig forarbeid. De ble valgt fordi de med god margin var de mest konkurransedyktige alternativene for oss. Det globale aluminiumsmarkedet er beintøft, så disse avtalene er veldig verdifulle.

For Alcoa, og alle andre kraftforbrukere, har den landbaserte vindkraften en gunstig tilleggsvirkning: den drar ned strømprisen. Hvis det ikke hadde blitt bygget vindkraft i Nord-Norge ville Alcoa Mosjøen, og alle andre nordnorske industribedrifter, tømt vannmagasinene mye mer enn vi gjør når vindkraften er der. Tommere magasin hadde betydd høyere strømpriser, både i Nord-Norge og ellers i landet. Dessuten demper vindkraften priseffekten vi får fra utenlandskabler.

Vindkraftmotstand er for all del helt legitimt. Men å tro at industriens konkurransekraft forblir sterk uten mer landbasert vindkraft fremstår for oss som helt virkelighetsfjernt.


Ole Løfsnæs, Energisjef Alcoa