«Å gi Erna skylden for fallet i de nord-norske fødselstallene er nok å dra det litt i lengste laget»

Av
DEL

Elefanten i rommet

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I sin nyttårstale for litt over ett år siden oppfordret Erna Solberg nordmenn til å lage flere barn. Det kan virke som om at anbefalingen nærmest har hatt motsatt effekt. Det er kanskje mange på den rød/grønne siden i norsk politikk som vil gi Erna skylden for mye, men det å gi Erna skylden for fallet i de nord-norske fødselstallene er nok å dra det litt i lengste laget.

7794 mennesker er i denne sammenhengen ikke Alstahaug kommune sitt mål for innbyggere i 2030, men antallet mennesker som har svart i spørreundersøkelsen «Årsaker til fruktbarhetsfallet». Søker man i SSB sine befolkningstall for utvalgte kommuner så ser vi at folketallet i utvalgte kommuner lokalt, enten har falt betydelig eller nærmest har stått stille siden 1972 – da undertegnede så dagens lys ved Sandnessjøen sykehus.

Det kanskje mest interessante med denne undersøkelsen er at det forskes på mannen. Han, eller mannen ønsker færre barn enn kvinnene. Nå får også mannen skylda for at folketallet i Norge stopper opp, og at kommunale fødselsunderskudd etter hvert kan sammenlignes med Widerøe sine rutekutt på Helgeland.

Det er for øvrig både spennende og interessant at mannen blir forsket mer på i denne sammenhengen, det trenger vi. Det er bevist at man må være to for å lage et barn, og at mannen også har en vesentlig rolle. Undersøkelsen viser at kvinnen i snitt ønsker 2,36 barn, og at menn ønsker seg 2,09 barn.

Undersøkelsen viser også til at det er forskjeller i begrunnelsen for hvor mange barn man ønsker seg, at mannen peker på press fra kvinnen(?) og økonomi, og at kvinnen opplever press fra samfunnet, og ikke minst peker på tiltak som gir mer tid med barnet. Det pekes på at mannen har blitt forsket lite på, og at det kan lønne seg å se på hvilke tiltak som skal til for at menn ønsker flere barn.

Dette er nødvendigvis ikke et lokalt problem på Helgeland, men er en stor nasjonal utfordring som må få enda større plass i det politiske ordskiftet også i kommunene i vår region. Hva skal til for å legge til rette for at vi får flere barn, er det behov for barnehageplasser, SFO eller mer tilrettelegging fra arbeidsgiver som skal til?

Den store elefanten i rommet er den demografiske utviklingen vi har sett over mange år i Nordland, og kanskje spesielt i flere kommuner på Helgeland. Den er det altfor få som har løftet inn i det politiske ordskiftet. Dette er åpenbart et sammensatt spørsmål, men utrolig viktig å diskutere. Paradoksalt nok har fellesskapet bygd opp noen av verdens beste ordninger med fødselspenger, betalt foreldrepermisjon og rett til barnehageplass.

I løpet av de siste årene har enkelte kommuner opplevd et halvert antall fødsler ifølge SSB, og noen har hatt så lavt som en drøy håndfull levendefødte (som det heter i SSB). Når kommuner på Helgeland er nødt til å gå til det nødvendige skrittet å legge ned barnehager, og samtidig øke antall heldøgns institusjonsplasser for eldre er det et varsko om en utvikling som bokstavelig talt ikke er levedyktig.

Det er ingen motsetninger i dette, og er en naturlig utvikling etter enorme fødselstall etter 2. verdenskrig og de såkalte «baby boomers». På 60- og 70-tallet bygde vi skoler, på 2020-tallet bygger vi sykehjem. Den neste kommuneplanen bør lages av ungdom og unge voksne mellom 20 og 40 med fokus på trivsel, miljø, nærhet til et differensiert arbeidsliv og med sterkt fokus på gode oppvekstvilkår.

Fakta

Rana hadde 26.154 innbyggere i 1972. i 2018 bodde det 26.230.

Vefsn hadde 13.338 i -72 og 13.448 i 2018.

For Alstahaug sin del var tallet 6.562 og en økning til 7.450 innen utgangen av 2018.


Et helt tilfeldig utvalg av kommuner fra SSB


Befolkning

1972 2018

Alstahaug 6 562 7 450

Vefsn 13 338 13 448

Rana 26 154 26 230


Kilde: https://www.ssb.no/statbank/table/06913/tableViewLayout1/

Bård Anders Langø


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken