Streiken under tariffoppgjøret i april kunne fort endt med et mageplask. Kritikken fra høyresiden var unison. For første gang etter andre verdenskrig hadde LO brutt arbeidsfreden i et mellomoppgjør. Tilbudet som lå på bordet fra NHO virket også tilsynelatende sjenerøst. Men LO-leder Peggy Hessen Følsvik sto oppreist gjennom stormen som fulgte og dro i havn et historisk godt oppgjør etter to år med reallønnsnedgang for sine medlemmer.

I Mosjøen var det likevel streiken i prosessindustrien i august i fjor som fikk størst oppmerksomhet. Etter forhandlingsbruddet med arbeidsgiverne i Norsk Industri gikk Industri Energi til streik for å sikre sine medlemmer retten til å aksjonere under lokale forhandlinger. Etter sju dager ble streiken trappet opp med aluminiumsverkene i Sauda og i Mosjøen. I Sauda hadde ikke smelteverket vært i streik siden 1970. Også den gangen handlet streiken om retten til reelle, lokale forhandlinger, med en gryende AKP (ml)-bevegelse som pådriver. Noen år senere sørget forfatteren Tor Obrestad for å skrive det historiske arbeideropprøret inn i litteraturen med virkelighetsromanen «Streik! Sauda!».

Ved aluminiumsverket Alcoa i Mosjøen hadde de ansatte derimot aldri vært i streik tidligere. «Vi har en veldig solid streikekasse», advarte leder av Mosjøen Kjemiske Arbeiderforening, Stian Nordal Jensen overfor Helgelendingen. Utsiktene til en langvarig streik, med inntil 370 nedstengte smelteovner og økonomisk tap i hundremillionersklassen, viste seg å bli avgjørende. Etter bare ti dager ga Norsk Industri etter for kravet om å øke minstelønnssatsen utover det sentrale tillegget. Dessuten forpliktet Norsk Industri seg til å utrede spørsmålet om lokal sanksjonsrett før neste tariffoppgjør i 2024. For de streikende ga det håp, i en tid da arbeidstakernes får en stadig mindre andel av verdiskapingen mens lederlønninger og bonuser bare fortsetter å øke.

Som takk for innsatsen har forbundslederen i Industri Energi, Frode Alfheim tatt turen til Mosjøen for å holde sin 1. mai-appell. Med over 440 medlemmer er Mosjøen kjemiske arbeiderforening en av de største fagforeningene i forbundet. Dønnaværingen Alfheim har selv en fortid som ansatt og fagorganisert ved Mosjøen aluminiumsverk. Det har han til felles med Vefsn Aps ordførerkandidat Rune Krutå, som også har vært hovedtillitsvalgt ved verket. Ingen andre dager er de historiske båndene mellom Ap og LO mer synlige i industribyen Mosjøen enn på 1. mai. I år har Krutå fått med seg fiskeriminister og avtroppende Ap-nestleder Bjørnar Skjæran for å kaste glans over feiringen. Men også Rødt og SV er med på arrangørsida.

Fra Rødt er det Markus Ljøkjell, anestesisykepleier og 1.-kandidat for Rødt til Vefsn kommunestyre, som skal tale for forsamlingen på torget. Det vil ikke komme som noen stor overraskelse om han benytter anledningen til å rette søkelyset mot det som ligger an til å bli det største stridstemaet på Helgeland i året som kommer. En kamp som passer godt inn med årets parole om «Trygghet i fellesskap». Som alle sør for Korgfjellet har fått med seg, har Helgelandssykehuset vedtatt å legge ned akutt- og døgntilbudet ved Mosjøen sykehus allerede i april neste år. I stedet er det akuttmottaket ved sykehuset i Sandnessjøen som skal rustes opp til å ta imot alle hasteinnleggelser som i dag betjenes i Mosjøen. I fjor var antallet 409 som ble lagt inn med «alvorlig, eller potensielt alvorlig medisinsk tilstand». Målet er å kutte 45 millioner kroner årlig i et helseforetak som går med milliardunderskudd og står på randen av økonomisk bankerott. Dersom nedleggelsen blir realisert, vil den få store, negative konsekvenser og trolig føre til tap av menneskeliv. Dette er altså ikke bare en kamp om arbeidsplassene til leger, sykepleiere og øvrige sykehusansatte, men en kamp som har stor betydning for framtidig bosetting, livskvalitet og helsetilbud for alle sør på Helgeland.

Fram til nå har de ansatte ved Mosjøen sykehus vist stor grad av lojalitet til sykehusforetakets skiftende vedtak og utredninger om strukturelle endringer, i hvert fall utad. Vi som jobber i media vet hvor tilnærmet umulig det kan være å få ansatte til å varsle om sin bekymring og kritikk. Mye av årsaken bunner i helt forståelig frykt for å bli møtt med represalier. I så måte har høyt utdannede leger og sykepleiere litt å lære av de streikende i prosessindustrien, nemlig at det eneste som virker er å stå samlet utad og vise med all tydelighet at man ikke har til hensikt å gi seg før motparten i det minste er i stand til å lytte.

En streik ved sykehuset for å protestere mot omorganiseringen av sykehusforetaket får vi neppe oppleve, til det er streikeretten for begrenset. Heldigvis, vil nok de fleste mene. Men når 1. mai-toget tar oppstilling utenfor sykehuset i dag, vil det vise seg om den varslede raseringen av akutt- og døgntilbudet i Mosjøen vil mobilisere enda flere sykepleiere og leger ut på gatene. Kan vi håpe på et hav av hvitkledde som demonstrerer sin motstand i all offentlighet og samtidig viser solidaritet med alle de 17.000 helgelendingene som risikerer et mye dårligere helsetilbud fra neste år?